Ragnar Askeland

23. des. 1958 - 14. jan. 2009

De fleste av oss har venner. Det er en håndfull svært viktige venner, et antall gode venner, og et stort antall positive bekjentskaper.
Færre får den ene kameraten som så å si fyller ens liv, som følger én i jobb som i fritid. Som strekker seg langt – også geografisk – for at vennskapet skal opprettholdes.
Mens det pågår, oppfattes relasjonen som en selvfølge. Like selvfølgelig som at det er et stykke brød under smøret. Og det er poenget. Det er forsiden av medaljen. Baksiden er at den ene alltid blir borte først. Den gjenværende sitter igjen i et savn som ikke lett lar seg lindre. Særlig når døden kommer fullstendig uventet.

Ragnar og jeg var så gode venner at det skapte misunnelse, enda vi så visst ikke holdt avstand til andre.

Å nei. Vi satt ikke og vrengte hverandres sjelsliv. Vi holdt begge kortene tett inn til brystet, og vi visste det.
Jeg fikk likevel glimt fra hans oppvekst og ungdom. At han var født i Bærum, at hans foreldre tidlig flyttet til Bergen. At hans far, Jan Askeland, var direktør ved Nasjonalmuseet der, og skrev tunge kunstbøker. At hans mor var ungdommelig og pen, og oversatte bøker. At hun døde altfor tidlig. At faren egentlig aldri reiste seg igjen etter sin hustrus død. Det kastet en skygge over Ragnars liv. Men han snakket ikke om det. Du bare merket det.
Han hadde to brødre, en eldre og en yngre. Even og Henning. Glimt fra oppveksten fikk jeg inn i mellom servert som muntre anekdoter.
Ragnar avskydde klassisk musikk. Det skyldtes en traumatisk opplevelse i barndommen, hvor bruksretten til en Tandberg båndspiller var innblandet.
Han havnet på University of Oregon i Eugene. Der studerte han journalistikk, som han likte. Og britisk engelsk, som var en valgtabbe – han foretrakk amerikansk engelsk. Da han kom hjem til Norge, håpet han at journaliststillingene lå vid åpne for ham. Slik var det ikke. Han måtte, som meg, starte på bunnen.

Da jeg ble introdusert for Ragnar, hadde han bakgrunn som hurtigoversetter for Bladkompaniet. Han oversatte westernbøker og kjærlighetsbøker. Han var ung, uoppslitelig, og fikk unna jobben i en hårreisende fart. Han arbeidet dag, han arbeidet natt (inn i en annen stilling, som nattevakt),og satt etter hvert igjen med et magesår. Bladkompaniet (i dag: Schibstedforlagene) var hovedkunden. Han ble tilbudt stillingen som redaktør for vittighetsmagasinet KonK, siden ingen av de ansatte i forlaget ville gå ned med skuta. Ragnar stilte, skuta gikk ned. Men han traff redaktør Stein Aage Hubred.
Hubred var min venn siden 1968 (vi studerte begge på Hamar Off. Lærerskole). Han var rask med å introdusere meg for Ragnar. “Du kommer til å like’n.” Jeg tvilte. Folk som Hubred tidligere hadde introdusert meg for, holdt jeg raskt på en armlengdes avstand. Men Ragnar var en hit. Snart hang vi sammen som erteris.

Da vi møttes, var KOnK allerede historie. Ragnar vurderte å flytte hjem igjen til Bergen. Jeg trakk ham med inn i Kriminal Journalen, og han ble. Selv skrev jeg Clay Allison-bøker ved siden av.

AMATØRFILMEREN

Jeg introduserte Ragnar i kortfilmmiljøet, og han meldte seg inn i Nye K-film. Det var blink. Ragnar produserte kortfilmer som han skrev, regisserte og finansierte, og han utviklet raskt et farlig sikkert håndlag. Lenge forsynte han seg grådig fra premiebordene, både i Landskonkurransen, Nordisk og i IAC (London). Ett år hadde han alene to gullvinnere i Nordisk! Vi var alltid på hverandres team, men kunne bare samarbeide når det var helt klart hvem som var sjef. Å prøve å dra i gang fellesprosjekter hvor vi var kreativt likestilt, var bortkastet energi. Vi var for ulike i vår smak. Ragnar ville ha humor i bøtter og spann. Jeg var mer dypsindig.
Filmene hans kom med jevne mellomrom. “Reise-6″, “Flaskeflørt”, “Fiskerlivets Fædre”, “Huset som Jack bygget”, “Soga om Lars den lovlause”, og til slutt “Haunted House”. Han arbeidet først i 16mm, slang innom 35mm (animasjon), men endte til slutt opp med video.

Ragnars filmer tilhører klassikerne i amatørmiljø. Han klarte stadig å klemme seg inn i Kortfilmfestivalen, helt fram til i 2007; utrolig godt gjort. “Haunted House” holdt han på med i nesten ti år, fram til 2008! Hovedrolleinnehaveren, Porfirio Guitterez, rakk jo å forandre seg mye på den tid ?.
Jon Gisle har sitt på det tørre når han antyder at Ragnar Askeland var en av Norges største amatørfilmere gjennom alle tider.

KRIMINAL JOURNALEN
Jeg trakk Ragnar inn i Kriminal Journalen (ca. 1986) Eieren, Ernst “Polly” Poleszynski, dynget ham straks ned med arbeid. Han ringte gjerne til alle døgnets tider for å mase. Selv var jeg litt inn og ut, men hadde holdt på siden 1978. Vi ble Bonden og Raggen. Ragnar var solid og stø, og striks på sin yrkesetikk. Jeg tok det lettere. – Gi dette til Bonden, brummet Polly når Ragnar fikk en oppgave han ikke ville skitne til fingrene på. – Han skjønner grasrota.
Polly kunne være nokså vulgær, og hadde et sterkt behov for å markere seg. Noen kvinner fant ham helt avskyelig. Men han manglet ikke sjarm, og vi likte ham egentlig godt. Snart hadde Ragnar et lager vanvittige anekdoter om denne sprelske, men aldrende herremann. Jeg tør å fortelle en. Konkurrenten Aktuell Rapport hadde et midtsideavsnitt hvor nakne damer var pålagt et tynt lag papir som ble gjennomsiktig ved fukting. Dette fant Ragnar så latterlig at han løp inn til sjefen for å vise det fram. Polly ble overrumplet mens han var i full gang med å bruke tungen som fuktesvamp.
Ragnar ikke bare skrev, han laget en tegneserie for bladet også. “Playboy Pelle”. Disse helsiderne var så gode at de hadde fortjent å bli klassikere.

Tiden var på hell for blader som Kriminal Journalen. Leif Hagen kjøpte det opp; Raggen og Bonden fulgte med på lasset. Hagen ville ikke at KJ skulle konkurrere internt med Aktuell Rapport, og beordret ut nakenbildene. Salget sank med ekspressfart.
Denne versjonen av KJ ble bestyrt fra København, via en kjølig herre ved navn Lau Laussen. Han ville ha alt stoff til gjennomsyn før det gikk til trykk, og over en lang periode betydde det at Ragnar og jeg dro til København en gang i måneden. Lau likte at vi tok ferja i stedet for fly. Men vi gjorde det så visst ikke for å spare penger – vi leide luksuslugar, og koste oss intenst både på tur og retur. Vi spiste, drakk og røykte sigar.

ALLE MENN
KJ-skuta var synkeferdig da Sten Ture Jensen inviterte oss til middag på Bristol Bar. Han ville kuppe oss for Alle Menn. Hagen likte oss ikke uansett – han var visstnok skeptisk til folk som stilte kronisk edru på jobb.
Ragnar likte seg greit i Alle Menn, selv om han ble terrorisert av en yrkessjalu husfotograf som var bedre kjent som stuntmann. Selv var jeg lei av journalistvirksomheten, og forsvant. Dette var tidlig på nitti-tallet. Ragnar ble en stund til, men søkte stadig på utlyste journaliststillinger i Vi Menn. “Jeg sverget på at jeg ville fortsette å mase inntil jeg fikk jobben.” Omsider ga bladet ham sjansen.
Det var en klok avgjørelse.

VI MENN

Den første sjefen hans var sjefredaktør Steinar Hildonen, en drivende dyktig, men nådeløs herremann. Han var like vulgær og brautende som Polly, men lederstilen hans brakte salget opp i de store høyder.
– Det er på tide at det lukter fitte om bord på norske ubåter! skal Hildonen ha buldret, da bladet fikk et intervju med historiens første, norske kvinnelige ubåtsjef.
I motsetning til flere av sine kolleger, kom Ragnar godt ut av det med Hildonen.
Ragnar likte seg intenst i Vi Menn. Han var en dyktig journalist, alltid til å stole på, og overskred, så vidt jeg vet, aldri en deadline. At han også var en brukbar fotograf, gjorde ham ytterligere anvendelig. Han glitret på petiter og humorstoff. Og så var han en fin tegner. Som redaksjonssjef Reidar Martinsen sa: Han var “poteten” blant journalistene. Han kunne brukes til alt.
Mest kjent ble Ragnar for vitsebøkene som kom ut som ekstra-billag i ukebladet. Når de var med, skjøt salget i været. Ragnar supplerte med egne tegninger.

FORFATTEREN
I år 2000 “debuterte” Ragnar med sin første stivpermede roman, “Jomfruens død”. Men på den tiden hadde han anonymt skrevet et titalls western- og thrillerbøker. Western-bøkene var Sexy Western. Jeg hadde skrevet en god del bøker, men behovet for nye manuskripter var umettelig. Ragnar var god, og effektiv. Han “lånte” plott fra engelske westerns, med vred nok på dem til at plagiatet ikke ble påvist. Han hadde også tre innkast i serien “Cobra“, som solgte riktig godt. Jeg måtte skissere plottene for ham, samt ordne med research, men da kom det riktig fine ting ut – raskt.

Bakgrunnen til “Jomfruens død” var spesiell. Sjefred. Putte Øderud og fiksjonsredaktør Olav Ottersen i VI MENN lette etter forfattere til et nytt føljetongkonsept: Norske helter i internasjonale miljøer. Putte ante ikke at journalister og romanforfattere er forskjellige yrkesgrupper. Jeg ønsket å trekke inn Ragnar, som jeg ga et sujett å arbeide på. Resultatet holdt en fin kvalitet, men Putte hadde prinsipielle innvendinger til slikt “kameraderi”. Han ville ikke engang lese føljetongen. Han øste heller ut penger til egne bekjente. De tok imot pengene, men leverte ikke noe.
Ragnars spede forsøk var “Jomfruens død”. Han arbeidet videre på romanen over flere år, helt til den var fullstendig hans egen. Jon Michelet og andre størrelser ga ham råd og tips. Det ble refusjon etter refusjon. Omsider var det tommelen opp, boka kom ut. Resten er historie. Fine anmeldelser, bl. a. i Aftenposten, og ønske om oppfølger.
Den kom aldri, enda jeg maste.
Selv får jeg klumpen i halsen når jeg tenker på boka. Den viser hva Ragnar kunne ha drevet det til som krim- og thrillerforfatter, hvis han ikke var så opptatt av døgnfluejournalistikk og brødknog.

FINANSMANNEN
Det nytter ikke å snakke om Ragnar, uten å nevne hans forhold til penger. Ja, til tall i det hele. Han hadde samme forhold til tall som dyslektikere har til bokstaver. Synet av vinduskonvolutter fylte ham med vemmelse. Han klarte ikke å utføre de enkleste regnestykker. Han slumset bort en fin leilighet i Balders gate, nestbeste vestkant, rett og slett fordi han lukket øynene for at når banker har purret lenge nok, er konkurs det neste. Ragnar arbeidet hardt, tjente godt – men var ofte blakk før neste lønningsdag. Likevel var han hederligheten selv. Privat var en lånt krone å betrakte som æresgjeld. Han gjorde alltid opp for seg.
Og hvor gikk pengene? Vel, han var en glad gutt. Men du så ham aldri full; overgangen fra null til tre promille var så å si umerkelig. Han var den samme blide, hyggelige. Han stilte edru på jobb, men i helgene var det full pakke. En solid fysikk tillot ham å holde ut kjøret. Han var høy og nesten atletisk, gikk på helsestudio. Men magen slo seg alltid vrang når vi dro på sydentur.

DET SOSIALE LIV ELLERS

Da jeg først traff Ragnar, var jeg nokså nylig blitt samboer, og havnet på Rykkinn. Vi jobbet mye på de samme stedene, men i tillegg møttes vi i fritiden, helst på søndager. Jeg kunne ringe ham søndags morgen, og si: “Skal vi kjede oss sammen, eller hver for oss?” Ragnar foretrakk at vi kjedet hverandre. Han fortalte muntre historier. Det som kunne ergre meg, var at han ofte fortalte de samme historiene. Og det som ergret ham, var at jeg påpekte det underveis.

Men vi møttes. Først hver helg på Dockside, Aker Brygge. Da vi sluttet å like oss der, havnet vi på Rorbua. Der vanket vi i årevis. Det var så visst ikke bare oss to. Vi hadde en stor vennekrets. Så kom Filmferja, på veteranbåthavnen. Tvillingene Tom og Fred Sassebo drev den. Vi ble selvsagt venner. “Der kommer Tom, og Fred være med ham!” påsto Ragnar at jeg hadde bemerket en gang. Men det var han som var mesteren på kvikke replikker. “Den fyren kan ikke vurderes i penger”, bemerket han om en kar. “Ikke etter at de sluttet med kobbermyntene.”
På Ferja holdt vi til om somrene, når det var godt vær. Rorbua valgte vi om vinteren, og når det regnet. Det var ikke mange avvik i perioden 1986 til 2003.

Når vi ikke treftes der, fartet vi. Vi dro til London, Tenerife, Gran Canaria, Portugal, Romania og Tyrkia. Og de siste ti årene: Til Filippinene. Ofte var det bare oss, men det hendte at andre joinet. Vi snakket om jobben, om film, om ting vi planla. Samtalene våre var ikke gnistrende intellektuelle, men inn i mellom sprutet sarkasmene. Det renset opp.

JAN H. JENSEN

Det fantes på en snål måte en tredjemann med på laget. Det var filmviteren og forfatteren Jan H. Jensen. Noen vil vite at han var stor-produsent av Knut Gribb-historier, skrev krimklassikeren “Snuff”, og ellers utga novellebøker i stive permer. Sammen med Tore Torell (som han alltid kalte Tore Propell) skrev han et filmmanus, “1958″, samt noen hørespill for Nils Nordberg. Han skrev bøkene i serien “Ekte mannfolk”, “Ekte…” ditt og datt, som gjorde stor lykke. Han var i mange år oraklet “Sandra” i Romantikk. Hvor han hentet den kompetansen fra, var oss en evig gåte.

Om Jan ikke er påtrengende soignert, er han karismatisk. Han kan fortelle historier så taket løfter seg. Det viktigste er ikke at historiene er sanne, bare at de er underholdende. Ragnar drakk uten at du merket det på ham. Men du er aldri i tvil om når Jan er full. Dessuten kjederøyker han, og er farlig med sigarettene.
Vi var begge fascinert av Jan. Vi hadde beundret ham siden før vi traff ham in persona. Han fulgte med oss til London, på filmfestivaler. Han slo følge til Portugal – først bare med meg, siden med oss begge. Til slutt havnet han i Filippinene – to ganger.
Jan er lynende intelligent, utrolig kunnskapsrik, på samme tid både naiv og kynisk. Han hørte til sammen med oss, men samtidig er han best i mindre porsjoner. Ofte i svært små porsjoner. Men på den korte tiden (til sammen) vi var trefoldige, begikk han så mye rart at Ragnar ble et oppkomme av vanvittige Jan-anekdoter som man ikke skulle tro er sanne.
Ragnar kunne nok polere en historie, men skrønte sjelden med overlegg. Jan kunne knapt si tre sannferdige ord etter hverandre. Men han hørte altså til.

FILIPPINENE
Ragnar var ungkar på sin hals.
Selv har jeg ingen tro på aleneheten. I 1998 traff jeg Florlien på øya Leyte i Filippinene. Siden giftet vi oss, og jeg flyttet til den paradisiske øya Bohol.
Men – hver eneste jul fra 2003 til 2008 satte Ragnar av det meste av sin oppsparte ferie, og besøkte meg. Vennskapet holdt. Han bodde mest på resorten Bohol Tropics. For ikke å kjede seg, hadde han alltid med seg en bok til oversettelse. Han kom syv(!) ganger til sammen. Hver høst gledet jeg meg intenst på at han skulle dukke opp med et nytt lager muntre historier. Men så fort han kom, var alt det samme gamle. Vi satt og drøvtygget gamle historier. Han pratet om Vi Menn og journalistoppdrag, jeg snakket om bokprosjektene mine. Vi skrøt av oss selv, og roste hverandre. Og vi røykte sigar.
Som oftest gjorde vi “ingen ting”. Men vi leide utriggerbåt og dro til koralløya Balikasac. Ragnar var akvariemann; hadde et stort akvarium hjemme i Oslo. Etter en snorkeltur kunne han vasse i land og stønne at hundre- og tusenlapper pilte rundt ham på alle kanter.
Ragnar traff andre også. Fargerike karer som Ole Martin Helliksen og Bjørn Andresen. Venner fikk han fort mange av. Men han tålte ikke pompøse og selvhøytidlige folk. Ragnar var blid og inkluderende. Den som sier noe annet, vet ikke hva han snakker om!

I dagene etter at jeg fikk vite om hans død, gikk jeg rundt som en zombie. Ingenting interesserte, ingenting syntes å ha verdi. Jeg hørte meg selv le, prate, gjøre mine daglige plikter, men følte meg som et tomt skall, full av automatikk. Det må bare erkjennes. Ingen kan ta Ragnars plass, og jeg er redd for at savnet heller vil øke enn minske med årene.